Lengst inne i fjorden, rundt de hvite husene, den røde låven, men under den blå himmelen som gikk i bue over fjellene, var det rådyr, små rever uten skabb, røyskatter som pilet mellom redskapsbodene, hauker og havørner høyt over hustakene, små rosebusker langs veggene, kyr på de runde engene, blåbær på rabbene, barn i gresset, krabber i fjæra og jordbær på små blekgule strå.
Nå er det så stille. Noen bodde i husene, men de gjemte seg bak gardinene, mellom veggene, under taket. Men tante sier at selv dem har flyttet ut. Bort. Kanskje til noe helt annet. Når vi ligger der, i gamle sengeklær på sommerbesøk, har i alle fall hundene sluttet å bjeffe mot døra midt på natta.
Nå er det bare stjernene på himmelen som beveger seg der ute. De blinker så vidt i Båfjorden.
(Av Mari Valen Høihjelle)
Om teksten: Det finnes et sted i dette landet jeg kan takke for mye. Et veiløst sted innerst i en fjord, nå en forfallen gård.Jeg kan takke stedet for naturglede, samhold, fantasi og overtro, skumle netter, for mye lyr på fiskekroken, latter med familie og barndommens forundring over alt som levde der. Og at jeg lærte å lage små, enkle trebåter, bade i fossen med regnklærne på, prøve å redde en liten havelle (den døde), fiske krabbe med årene, leke dagen lang og lage sagogrynsuppe.
Mari Valen Høihjelle 