Solhilsen

En ny dag. (Alle foto: Mari Valen Høihjelle)

Et lite skritt til side for hverdagen finnes eventyret. Jeg dro på tur før sola sto opp, før kontortid. 

Så enkelt kan det være. Å oppleve noe stort. Et par timer du husker lenge. I mørketida kan selv B-mennesker som meg komme seg ut av senga før soloppgang.

Klokka 07.30 vasser vi i leggdyp novembersnø. Jeg og hunden. 8 minusgrader og et lyst varsel i horisonten i øst. I et frossent bjørketre sitter en trillrund fjærball. Er det bare ei skjære? Jeg nærmer meg forsiktig. Det er jo ei ugle! Hunden springer i forkant. Og som ville dyr og fugler gjør, flykter den når vi kommer for nær.

Små einebusker henger tungt under snøen. Innunder greinene er det tørt og bart. Det ligner nesten små hus. Lune krypinn mellom røtter, mose og barnåler. Et sånt sted skapningene i ”Ronja Røverdatter” bor.

Lenger inn i dalen er snøen blåhvit. Fjellene bak oss er ikke lenger sovende kjemper. De strekker seg mot himmelen og når det rosa lyset. Ildtopper.  Vi må nå den lille høyden foran oss før sola.

Små spor krysser snøen. Hunden jakter mus. Han dykker i snøen, med hodet først. Naturen er så stille nå. På denne tida av året. På denne tiden av dagen. Så står vi der oppe. Setter oss inntil en varde. Venter. Hunden sovner i snøen.

Det skjer så fort. Lysstrålene klatrer over fjellet i øst og sola når ansiktet. Endelig. Vi hilser og går hjem. Dagen og livet er kort.

I grålysningen møter gamle tømmervegger den nye dagen.

Ildtopper over dalen. Er det noen våkne der nede?

Små poter har allerede vært ute på ferd.

Snøfint.

Å sove i snøen er ingen kunst for Balto.

Hallo, sola.

Et tilfelle av D-vitaminsjokk.

Våknet han og!

Snø + einerbusker = mange små hus.