«Milky Way» (1989-1990) av Peter Doig, via Tate Britain.
I en sofa i en lita leilighet, ikke langt fra Sognefjorden:
– Jeg må ut, sier han.
– Jeg og.
– Det er flere dager siden nå.
Ute kler husene seg i morgentåke. Inne er det lavtrykk. Og så snakker vi om det å lengte ut når man er inne.
Ut på tur, aldri sur, er det noe som heter. Vel, jeg blir sur. I alle fall noen ganger før jeg kommer meg ut. Det sniker seg inn mellom møbler, rutiner og lyser imot meg fra mac-skjermen. Rastløsheten. Jeg er like lengtende som alle hjertesorgvisene til Stein Torleif Bjella til sammen. Samtidig like slapp som en våt ullsokk.
Men det er jo ganske enkelt. Hvor er fjellene? De ligger jo der trofast og venter. Hvor er trær og elver? Rett ved huset og litt lengre ned i dalen. Hvor er friskluft og inspirasjon? Over dørstokken.
Jeg ser for meg vannet innerst i dalen, det blinker så stille. Vi kunne gått opp langs den bjørkekledde ryggen, strekt oss mot snøen der oppe. Prata om været sist vi var her. Kanskje skyene hadde letta. Og mens vi spiser knekkebrødet bak en stein så hadde vi sett Hurrungane, langt der borte.
Vi vet det vi vet. I den lille leiligheta har vi nå reist oss opp fra sofaen. Vi snører på oss skoene og går ut.
«Lunker» (1997) av kunstneren Peter Doig, via Tate Britain.
Mari Valen Høihjelle 