Høstfjellet kaller

Opp mot Ranastongi i Hemsedal, med Vavatn i bakgrunnen. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Jeg trenger naturnærvær for å ha det bra. Akkurat nå er det

FJELL #5: Sommer i Rondane

Bedre kafé får vi ikke. (Alle foto: Mari Valen Høihjelle)

Det er sommer i lufta og vi vil ut. Vi tok med oss et telt og en sekk uten ambisjoner. Og fant roen i Rondane.

Kartoteket

Kartlav. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Vi stoppet. Først hadde vi bare sett den vide himmelen. Fjellene som trakk oss innover vidda. Nå så vi ned, på alle gråsteinene som egentlig ikke var så grå.

– Hvor skal vi reise?

– Jeg ser Svalbard, New Zealand, Italia, Lofoten, Galapagos, Storbritannia og Gjende.

Så sto vi der en stund.

– Ikke rart det kalles kartlav.

Sånn er fjellet. Plutselig ser du ned og du blar i et atlas av drømmer.

Kartlav er en lavart som vokser på stein i fjellstrøk i den nordlige halvkule. Kartlav har vært brukt til å utvikle en dateringsmetode for stein og steinplassering. 

The Call Of The Wild

Litt vading må til. Her fra Skibekken, nordøst i Børgefjell.

Noen ganger er det riktig å sitere titler av Jack London, barndommens store enigma. Familien vår leide filmen «Ulvehunden» så mange ganger, at jeg tror vi alene slet ut VHS-kasseten på Video Nova i Namsos, en gang tidlig på 90-tallet.

Men villmarka kaller fortsatt! Børgefjell nasjonalpark er et slikt område som stadig lokker. I år fyller nasjonalparken 50 år. Hurra! Det måtte feires. For ei uke siden var vi på tur der, og fikk parken for oss selv.

Les reportasjen om vårskituren som smeltet bort på NRK/UT.no her!

Har du vært i Børgefjell?

Skjermdump fra UT.no.

Spring Break

Selv over 1000 meter var det ikke mye lang-vårskitur-vennlig snø å spore. Skiene ligger trygt i lyngen. Børgefjell, mai 2013. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Våren strekker seg langt utover byen, med utepils, parkliv og iskremslafsing. Det er her ute det skjer: Snøsmeltinga, løvsprettet og fuglenes vårsang i lyse mainetter.

Naturen eksploderer i liv, og mye kan skje. Og da kan det hende at planer og forventninger, tidvis våre verste fiender, slår feil. At pulken blir med, men at snøen ikke er der.

Jeg tvinges til å tenke nytt på tur. Ofte er friluftslivet en øvelse i improvisasjon og kreativitet. Planer smelter bort, og hodet og tanker må danse, ta helt nye trinn. Som når vårskituren med pulk ikke inneholder snø. Når elvekryssinga tar fire timer. Når den o´store og lange gådagen blir tåkelagt.

Tankene leker her ute. Inne trenger de ikke å komme ut av boksen sin engang.

Endelig kunne vi krysse elva! Vanligvis er dette snille Skibekken. Børgefjell, mai 2013.

Into The White

Snø på Togga! (Alle foto: Mari Valen Høihjelle)

Det er noe i lufta. I kroppen. Og så legger den første snøen seg. Bare på de høye tindene, langt unna byen jeg bor i. Men allikevel, det er et tegn: Vinteren er på vei.

Jeg har ventet. Og ventet. Egentlig helt siden den siste skituren i Børgefjell i midten av juni. Egentlig er dette med vinter-ventinga et lite mirakel. Jeg har alltid vært et sommerbarn, men i vinter skjedde det noe. Ikke godt å si hva det var.

Derfor oppsøkte vi den aller første snøen. Den fant vi på fjellet Togga i Sogn & Fjordane, 1205 m.o.h. Vindstille, snødekte topper, sol og den kalde, myke følelsen av snø rundt skoene. Togga, vi ses til vinteren!

Turen startet i et fargefyrverkeri av en bjørkeskog. Her er det nok morsom skogkjøring når snøen kommer.

Ikke akkurat vanskelig å være blid på tur.

Omsider nådde vi melisdrysset.

Både to- og firbeinte blir lamslått av utsikten fra Togga.

Lost in Jotunheimen

Utsikt mot Falketind fra sørryggen av Uranostind. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

«Dei toppar der av is og steinen stiv,
dei risa upp og lyfta seg til liv.
Sjå tindane med all si jomfruform,
som liksom taka himilen med storm!»

(Aasmund Olavsson Vinje i Jøtunheim)

Jeg skjønte det da jeg satt der. Vi var halvveis opp Uranostind i Jotunheimen. Det var en av augusts magiske, episke, sjokklykkelige dager fjellet. Vi hadde nesten ikke mat. Ikke solkrem. Først sovnet vi i lyngen ved det turkise vannet i Koldedalsvannet. Så gikk vi. Var i her og nå. Bare NÅ.

Og på sørryggen av Uranostind skjønte jeg det. Eller jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte så mye av det. Jeg har aldri vært fjellkåt før. Ikke på den måten. Ikke hodestups forelsket.

Men der borte strakk Falketind seg mot himmelen. Hjertet banket. Suget av lengsel gjorde meg trist. Og lykkelig. Den dagen startet en kjærlighetshistorie. 

(To be continued…les fortsettelsen her!)