Fortellinger

En tid for kveldshistorier. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

“The telling and hearing of stories is a bonding ritual that breaks through illusions of separateness and activates a deep sense of our collective interdependence.”

Sur før tur (en petit)

«Milky Way» (1989-1990) av Peter Doig, via Tate Britain.

I en sofa i en lita leilighet, ikke langt fra Sognefjorden:

– Jeg må ut, sier han.

– Jeg og.

– Det er flere dager siden nå.

Ute kler husene seg i morgentåke. Inne er det lavtrykk. Og så snakker vi om det å lengte ut når man er inne.

Ut på tur, aldri sur, er det noe som heter. Vel, jeg blir sur. I alle fall noen ganger før jeg kommer meg ut. Det sniker seg inn mellom møbler, rutiner og lyser imot meg fra mac-skjermen. Rastløsheten. Jeg er like lengtende som alle hjertesorgvisene til Stein Torleif Bjella til sammen. Samtidig like slapp som en våt ullsokk.

Men det er jo ganske enkelt. Hvor er fjellene? De ligger jo der trofast og venter. Hvor er trær og elver? Rett ved huset og litt lengre ned i dalen. Hvor er friskluft og inspirasjon? Over dørstokken.

Jeg ser for meg vannet innerst i dalen, det blinker så stille. Vi kunne gått opp langs den bjørkekledde ryggen, strekt oss mot snøen der oppe. Prata om været sist vi var her. Kanskje skyene hadde letta. Og mens vi spiser knekkebrødet bak en stein så hadde vi sett Hurrungane, langt der borte.

Vi vet det vi vet. I den lille leiligheta har vi nå reist oss opp fra sofaen. Vi snører på oss skoene og går ut.

«Lunker» (1997) av kunstneren Peter Doig, via Tate Britain.

Solhilsen

En ny dag. (Alle foto: Mari Valen Høihjelle)

Et lite skritt til side for hverdagen finnes eventyret. Jeg dro på tur før sola sto opp, før kontortid. 

Sommerdager

Geit i Urkedalen ved Norangsfjorden, Sunnmørsalpene. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Har vært litt stille her. Det er sommer, jeg er ute. Friluftslivet er om mulig enda mer tilstede, men noen ganger er det så godt å bare være i det. Uten å skrive så mye om det. Men så kommer skrivelysten allikevel, og i alle fall bildene. Her er noen få øyeblikk:

Hils på Balto, vår lille samojedvalp! Han er egentlig hvit. (Foto: Knut Møyner Hohle)

På vei fra Hydalen i Hemsedal til Øynadn naturreservat i Vang/Vestre Slidre. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Det aller beste fra den norske sommermenyen. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Utsikt mot fjellet Jakta fra veien opp mot Slogen, Sunnmørsalpene. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Min barndoms fjord

Lengst inne i fjorden, rundt de hvite husene, den røde låven, men under den blå himmelen som gikk i bue over fjellene, var det rådyr, små rever uten skabb, røyskatter som pilet mellom redskapsbodene, hauker og havørner høyt over hustakene, små rosebusker langs veggene, kyr på de runde engene, blåbær på rabbene, barn i gresset, krabber i fjæra og jordbær på små blekgule strå.

Nå er det så stille. Noen bodde i husene, men de gjemte seg bak gardinene, mellom veggene, under taket. Men tante sier at selv dem har flyttet ut. Bort. Kanskje til noe helt annet. Når vi ligger der, i gamle sengeklær på sommerbesøk, har i alle fall hundene sluttet å bjeffe mot døra midt på natta.

Nå er det bare stjernene på himmelen som beveger seg der ute. De blinker så vidt i Båfjorden. 

(Av Mari Valen Høihjelle)

Om teksten: Det finnes et sted i dette landet jeg kan takke for mye. Et veiløst sted innerst i en fjord, nå en forfallen gård.Jeg kan takke stedet for naturglede, samhold, fantasi og overtro, skumle netter, for mye lyr på fiskekroken, latter med familie og barndommens forundring over alt som levde der. Og at jeg lærte å lage små, enkle trebåter, bade i fossen med regnklærne på, prøve å redde en liten havelle (den døde), fiske krabbe med årene, leke dagen lang og lage sagogrynsuppe. 

Drømmefall

Hva drømmer man om når man er godt over 90 år? Min farmor Eva, foreviget på en av mange fine dager vi hadde sammen i huset hennes på Disen. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

«Det er den draumen»

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge, fra diktsamlinga «Dropar i austvind» fra 1966)

Saftbygdas Lodge

Disse snasne retrokortene får du kjøpt på lodgen. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Om du skal til Sogndal i sommer, bør du sjekke ut Sogndal Lodge. Midt i sentrum ligger denne perlen av et overnattingssted. Stedet oser av fjord, fjell, kreativitet og friluftsglede – rimelig er det og. Er skikkelig imponert over det vertsskapet har fått til, og ble inspirert av å være der.

Og det beste er at Sogndal ligger midt i smørøyet av norsk natur, så utenfor dørstokken er det bare å velge og vrake i naturopplevelser.

Stua på Sogndal Logde. I taket kan du teste klatreferdighetene.

Kjøkkenet..

Verdens kuleste bokhylle, laget av eplekasser. Og eplekassene er det mange av langs Sognefjorden. Spørs om det blir en slik en hjemme.

Norgesglass kan brukes til så mangt…

The Call Of The Wild

Litt vading må til. Her fra Skibekken, nordøst i Børgefjell.

Noen ganger er det riktig å sitere titler av Jack London, barndommens store enigma. Familien vår leide filmen «Ulvehunden» så mange ganger, at jeg tror vi alene slet ut VHS-kasseten på Video Nova i Namsos, en gang tidlig på 90-tallet.

Men villmarka kaller fortsatt! Børgefjell nasjonalpark er et slikt område som stadig lokker. I år fyller nasjonalparken 50 år. Hurra! Det måtte feires. For ei uke siden var vi på tur der, og fikk parken for oss selv.

Les reportasjen om vårskituren som smeltet bort på NRK/UT.no her!

Har du vært i Børgefjell?

Skjermdump fra UT.no.

Spring Break

Selv over 1000 meter var det ikke mye lang-vårskitur-vennlig snø å spore. Skiene ligger trygt i lyngen. Børgefjell, mai 2013. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Våren strekker seg langt utover byen, med utepils, parkliv og iskremslafsing. Det er her ute det skjer: Snøsmeltinga, løvsprettet og fuglenes vårsang i lyse mainetter.

Naturen eksploderer i liv, og mye kan skje. Og da kan det hende at planer og forventninger, tidvis våre verste fiender, slår feil. At pulken blir med, men at snøen ikke er der.

Jeg tvinges til å tenke nytt på tur. Ofte er friluftslivet en øvelse i improvisasjon og kreativitet. Planer smelter bort, og hodet og tanker må danse, ta helt nye trinn. Som når vårskituren med pulk ikke inneholder snø. Når elvekryssinga tar fire timer. Når den o´store og lange gådagen blir tåkelagt.

Tankene leker her ute. Inne trenger de ikke å komme ut av boksen sin engang.

Endelig kunne vi krysse elva! Vanligvis er dette snille Skibekken. Børgefjell, mai 2013.

Ode to Bubo Bubo

Kan du høre hubroen? (Foto: Mari Valen Høihjelle)

Bubo Bubo

Det bor en hubro i hjertet.

Ofte kjenner jeg de store vingeslagene.

Blikket gjennom kjøttet. Og nebbet.

Den får meg til å fly, men noen ganger forsvinner den. 

På vårkvelder kan jeg høre den rope

hooo-åå oppe i skogholtet. 

———————————————————-

Greit å vite: Hubroen er den største av alle ugler i Europa, og heter bubo bubo på latin. Les mer ugla med vingespenn opptil 1,8 meter her.