
Morka-Koldedalen med Hjelledalstind til venstre og Falketind til høyre. (Alle foto: Mari Valen Høihjelle)
(fortsettelse fra forrige innlegg, ”Lost In Jotunheimen”)
Men da jeg skjønte min store kjærlighet ble jeg med ett litt redd. Å, Falketind! Å, Falketind! Du er ikke så lett på tråden, du. 2068 m.o.h. Ca 12-timerstur. Klyving til og med. Småluftig. Og jeg har høydeskrekk! Men ALT GÅR. Det gjør jo det? Og jeg var jo fjellkåt som faen.
Det ble prosjekt Mari-gjør-ting-hun-tror-hun-ikke-tør. Og Falketind lokket på meg. Hver eneste dag. Kom! Kom! Kom! Tilbake i byen kunne jeg ikke tenke på annet. Jeg så på kart. Leste turbeskrivelser. Ringte fjellførere. Leste blogginnlegg. Så på bilder. Jeg måtte tilbake. Nå!
To uker senere sto jeg på toppen. 2068 m.o.h. Jeg var ikke redd. Jeg glitret. Tittet til og med over kanten. Smilte. FOR JEG STO JO PÅ NORGES RYGGRAD! Hele meg var egentlig i konstant Caps Lock.
Så tittet jeg bort på Hurrungane. Da skjønte jeg det igjen. Atter en gang ble jeg glad og trist av lengsel. Dit. Ja, bort dit skal jeg. Denne kjærlighetshistorien slutter ikke her.