uranostind | Mari Valen Høihjelle

Utsikt mot Falketind fra sørryggen av Uranostind. (Foto: Mari Valen Høihjelle)

«Dei toppar der av is og steinen stiv,
dei risa upp og lyfta seg til liv.
Sjå tindane med all si jomfruform,
som liksom taka himilen med storm!»

(Aasmund Olavsson Vinje i Jøtunheim)

Jeg skjønte det da jeg satt der. Vi var halvveis opp Uranostind i Jotunheimen. Det var en av augusts magiske, episke, sjokklykkelige dager fjellet. Vi hadde nesten ikke mat. Ikke solkrem. Først sovnet vi i lyngen ved det turkise vannet i Koldedalsvannet. Så gikk vi. Var i her og nå. Bare NÅ.

Og på sørryggen av Uranostind skjønte jeg det. Eller jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte så mye av det. Jeg har aldri vært fjellkåt før. Ikke på den måten. Ikke hodestups forelsket.

Men der borte strakk Falketind seg mot himmelen. Hjertet banket. Suget av lengsel gjorde meg trist. Og lykkelig. Den dagen startet en kjærlighetshistorie.

(To be continued…les fortsettelsen her!)